Det er når du har et operativsystem inne i et operativsystem.
Da får du en serverinstallasjon som eksisterer som en virtuell (liksom server) inne i en maskin med et annet system.
Fordelen med det er at en bedrift kan kjøpe EN stor fysisk maskin og putte en masse virtuelle maskiner inne i den. Når de tar sikkerhetskopi av dem kan de gjenskape dem eller flytte hele virtuelle maskiner til andre vertsmaskiner hvis verten går i stykker eller blir for liten. Dessuten kan ram og diskplass justeres opp og ned etter behov så lenge vertsmaskinen har nok RAM og diskplass til overs.
Her har jeg Windows Server installert som et eget system inne i en maskin med Windows 10.
(Det er ikke vanlig for vertsmaskinen bør være en Windows Server basert maskin da!)
Alt inne i den virtuelle maskinen fungerer som om det var en fysisk maskin. Vertsmaskinen kan ha en eller mange virtuelle maskiner eller servere installert inne i seg.
Som du ser på venstre side i bildet under så er vertsmaskine eller den fysiske maskinen installert med Windows 10 Pro, mens den virtuelle maskinen på høyre side av bildet under en en virtuell maskin med Windows Server 2016 operativsystem.
Plattformen for dette finnes i Windows 10 Pro og i Windows Server operativsystemene og jeg har valgt Microsofts eget system som heter Hyper-V.
Det finnes andre tredjepartssystemer for virtualisering også feks VMWare.
Forutsetningene for at en maskin kan være vertsmaskin er at BIOS eller AHCI-modus BIOS forsystemet på maskinen har mulighet for virtualisering. Dessuten må vertsmaskinen ha masse ram installert og masse diskplass. Den beste disktypen nå er M.2 SSD som ofte har en hastighet på 2000-3000 Megabit pr sekund mens vanlig SATA SSD har en hastighet ut og inn på rundt 500 Megabit pr sekund. SATA Harddisker har en hastighet på 120-140 megabit pr sekund. Profesjonelle servermaskiner har sine egne disktyper.
En vertsmaskin med M.2 SSD vil fungere perfekt med virtualisering.
